mandag 1. februar 2016

Offentlig transport


I disse dager hvor det prates så mye om global oppvarming og den slags ufyseligheter, har det blitt skikkelig trendy å tenke miljøvennlig. Offentlig transport er med andre ord alle tiders for individer som har Tellus' beste i sine tanker! Dessuten kan det være slanter å spare hvis man lar være å kjøpe en forurensende doning, eller bare lar den stå hjemme. Jo da, det er ikke vanskelig å se logikken her. Men hva hjelper vel det når offentlig transport har blitt et samlested for all verdens skrullinger?

Hvor mange ganger har ikke undertegnede befunnet seg på trikken eller toget bare for å overvære snøflinga til alkoholiserte og ruspåvirka medmennesker? Det er en påkjenning i seg selv å være vitne til ablegøyene deres, men ennå verre er det å se hvordan disse eksotiske fuglene søker blikket til medpassasjerene og sporenstreks tolker blikkontakten, uansett hvor kortvarig og nøytral, som en invitasjon til å komme bort for å slå av en prat. Åh, herre.

Folk flest er såpass trivelige at de prøver å jatte med, selv om det nesten uten uttak er svada som flyter ut av gapet på de pratsomme skrullingene. Heldigvis kan man ty til nødløsningen, som består i at man smiler blidt samtidig som man sørger for å ytre et "ja", "mhm" og "sier du det?" med jevne mellomrom. Jeg har i løpet av min fartstid her på planeten lagt merke til at denne metoden bruker å fungere, da disse fredsforstyrrerne som oftest har et ansiktsuttrykk og en væremåte som tyder på at de ikke helt vet hvor de befinner seg, og enda mindre husker hva de sa for ett minutt siden.

Ettersom jeg selv har benyttet meg av – og fortsatt gjør det med jevne mellomrom – offentlig transport har jeg fått føle på kroppen hvordan det er å bli konfrontert med disse udyrene. De fleste gangene har jeg vært såpass velsignet (om det nå er det rette uttrykket....) at jeg har sluppet unna med å være vitne til sirkuset, men det har jo skjedd at disse menneskene har følt seg tiltrukket av meg, og følgelig har parkert akterspeilet sitt ved siden av mitt.

Jeg antar at dette skyldes panikken og uskylden i mine blå øyne. Det faktum at jeg er tynn, og ser ufarlig ut har trolig også noe med saken å gjøre.

Det verste er at jeg er såpass høflig at jeg nesten uten unntak lar det skje. Hva skal jeg gjøre? Noen ganger har jeg gått av på neste stopp, uavhengig av hvor langt unna det er mitt faktiske stopp. Andre ganger har jeg hatt imaginære samtaler i mobiltelefonen. Mitt arsenal har sine begrensninger.

Du spør kanskje hva disse tullingene vil med meg. Vel, de er nysgjerrige. De spør gjerne om hvor jeg er på vei, eller hvordan de skal komme seg til den og den plassen, noe som er relativt enkelt å svare på. Dessverre er dette nesten bestandig bare oppvarmingsspørsmål. Etter hvert kan de finne på å legge ut om urettferdighetene her i verden, og hvordan politikken her i landet er med på å ødelegge for dem. Disse stortenkerne mister uheldigvis litt kredibilitet når man analyserer dem: a) For det første er de på druen kl 12 på formiddagen, noe som umiddelbart får alarmklokkene til å ringe. b) For det andre er de gjerne ikledd slitte klesplagg med flekker og en eim av urin og fyll. Vel, jeg skal ikke benekte at det kan være resultatet av mye motgang i livet, men det de sier må tas med en klype salt. Aller helst med et trillebårlass av salt.

En av de verste opplevelsene hadde jeg like før jul. Jeg satt på nærtoget som skulle føre meg og en drøss andre passasjerer til et kjøpesenter utenfor sentrum. Jeg ante fred og ingen fare der jeg satt og kikket ut vinduet samtidig som jeg beundret de vakre omgivelsene. Plutselig hørte jeg et snøflende "Unnskyld og hallo", og returnerte straks til virkeligheten. Foran meg ruvet en av figur av den heller lugubre sorten.

Vedkommende satte seg ned, og smilte hånlig til meg før han satt i gang med å synge! Å synge av alle ting! Nei, korsfest meg her og nå, var den umiddelbare tanken. Han kom ikke engang med spørsmål. Han bare sang for full hals. Og det var ikke den type opptreden som fortjener applaus. Jeg visste faen ikke mine arme råd, og ble bare sittende der som fjetret. Jeg kjente hvordan kinnene mine ble røde, og pulsen nærmet seg hundre-og-helvete. Resten av passasjerne kunne trolig se hvordan blodårene i panna mi bulte ut. Ennå var jeg femten minutter unna kjøpesenteret. Satan i helvete! Angsten var til å ta og føle på.

Da toget endelig tøffa inn ved kjøpesenteret flere grufulle sanger senere, var det med enorm lettelse jeg gikk ut døra. Passende nok var det akkurat i det øyeblikket da utysket utstøtte et gaul som skulle markere begynnelsen på det neste nummeret hans: "Crazy train" av Ozzy Osbourne. Om ikke annet, virket det som om at denne unike skikkelsen besatt et snev av galgenhumor tross alt.