Bare svada

Hvorfor er det en slik påkjenning å omgås andre mennesker? Hvordan klarer man å finne på noe å prate med i møte med vilt fremmede mennesker? Fortell meg det. Vær så snill. 

På tross av at jeg har gått seirende ut av noen samtaler – om man nå kan ordlegge seg slik – kvier jeg meg som regel for å måtte konversere folk. De det er tyngst å parlere med er de man møter helt tilfeldig, som for eksempel fremmede, men likevel pratsomme, mennesker på bussholdeplassen eller semikjente ansikter fra diverse forelesninger. Frasene man utveksler i disse situasjonene er så forbanna tilgjorte. Det er smertefullt å være så bevisst på det, noe som gjør at jeg heller ikke klarer å slappe av. 

Og da må det jo gå bra. 

Det er ikke bare det å produsere sammenhengende setninger som er en utfordring. Kroppsspråket må jo også holde noenlunde følge. Kroppen skal være med på farsen! Da er det mer troverdig, har jeg for meg. Hvordan fremstår jeg i den andres øyne? Er ryggen rett? Skjelver jeg på hendene? Har jeg husket å snyte nesen? Har jeg smilt på de rette plassene? En rekke spørsmål av denne typen raser gjennom den forpinte skolten min nesten hver eneste gang jeg føler meg forpliktet til å konversere andre individer. Kanskje jeg burde vurdere å ikle meg nikab.

Det er kanskje ikke så merkelig at noen har kommet med påstanden om at andre mennesker er helvete. Å tilbringe evigheten sammen med djevelen i en varm, underjordisk hule høres faktisk ganske forlokkende ut i forhold til å måtte dechiffrere korrekt kontra ukorrekt sosial atferd i all dens kompleksitet. 

Hvorfor har noe så tilsynelatende enkelt som sosial interaksjon utartet seg til å bli en ildprøve for meg? Jeg foretrekker faktisk tanken på å holde ballene mine over glødende kull i fem minutter fremfor å havne ved siden av en pratesyk bestemor på bussen. Da er det vel rimelig å si at situasjonen er ute av kontroll. Åh, det som er en trivialitet for så mange har blitt et gedigent fjell av ymse sosiale koder som må bestiges!

Her om dagen var jenta bak kassa på Rema i det pratsomme hjørnet, og hvilket bedre offer enn et trist mannebarn hvis handlekurv bestod av Grandiosa, milkshake, hveteboller og Vi Menn? Med det samme jeg innså at hun ville småprate (vanligvis nøyer de seg jo med å si "hei" eller "god dag"), kjente jeg den gode, gamle følelsen av et blodomløp i fandenivoldsk humør. Dette var en situasjon jeg hadde vært i såpass mange ganger at jeg visste hva som var i vente. Der steg pulsen, ja. Og der begynte kinnene å gløde som to stykker ihjelbanka tomater. Alt dette mens jeg stotret fram stakkarslige replikker i håp om å framstå som noenlunde normal. Alle tiders!

Kanskje rister du oppgitt på hodet nå, og tenker at jeg er en forbanna avviker. Kanskje sosial interaksjon fortoner seg som en bagatell for en såpass oppegående person som deg. Neste gang du treffer noen som du ser er ubekvem i slike situasjoner, kan du jo ha dette i bakhodet. Ikke alle kan være en like fantastisk orator som deg. Det må du faen begynne å ta innover deg nå!