tirsdag 22. september 2015

Fryktinngytende tenåringer

En av fordelene med å bli eldre må vel sies å kunne være at antallet slåsskamper man havner i er relativt liten. Med mindre man er av den lugubre sorten som har en svakhet for alkohol, og samtidig oppsøker mindre trivelige miljøer i byen. Da er saken en helt annen. På generell basis vil jeg påstå at menn som har bikket tjuefem år heller sjelden trenger å frykte håndgemeng og den slags tull. 

Jeg er vel ikke riv ruskende gal som tror at jeg ser skummel og voksen ut i øynene til selv den villeste tenåring? Og som på grunnlag av dette deduserer at sjansen for at en tenåring vil begi seg på en slåsskamp med meg er særdeles liten? Jeg håper iallfall at dette er tilfelle. Jeg er jo en farlig, snauskallet jævel som kan skilte med flere års livserfaring. Jeg er jo voksen for faen. Du ypper ikke med meg, ditt jævla kvisetryne! Styrt energidrikken din og stikk hjem å ta deg en håndjager, pikkhue. 

Slik resonnerer jeg når ser en og annen tenåringsrebell. Saken er dog en annen når det er snakk om flere tenåringer. Da utgjør de jo en flokk. Og flokker er en uting. Det har historiebøkene flere hjerteskjærende bevis på. 

Vi vet hva ulver er i stand til, gjør vi ikke det? De nøler ikke ett sekund med å slite i stykker en stakkars sau. En gruppe tenåringer med sneip i kjeften, øl i høyrehånda og fandenivoldske ansiktsuttrykk fremstår som minst like truende. Om ikke annet, bærer de en enestående likhet med helveteshunden Kerberos. Mens de driver dank utenfor kjøpesentre og bensinstasjoner utgjør de ikke den store trusselen, men når de "holder møte" på en strekning du tilfeldigvis kommer gående langs en mørk høstkveld, er de plutselig noe helt annet. Da er det ingen andre voksne som kan komme meg til unnsetning. 

Det er dette som er sakens kjerne. Heldigvis inntreffer ovennevnte scenario sjelden, men det har skjedd. Og jeg er bestandig så inni helvetes nervøs. Det føles som at jeg er på vei til frontlinjen, vel vitende om at en eksekusjonspelotong venter på meg der. Kerberos sikler ved tanken på at avvikerbyttet hans er på vei. Et forsvarsløst lite mannebarn som innbiller seg at han er noe. En sjelden gang. Men ikke når en blodtørst tenåringsgjeng venter i horisonten. Faen, kan man ikke få ta seg en liten søndagstur i fred og ro uten at man skal oppleve genuin dødsangst? 

De fleste gangene skjer det som sagt ingenting. Tenåringene gir faen i meg. De behandler meg som luft, noe jeg er umåtelig glad for. Kanskje jeg faktisk fremstår som skummel likevel? Ja, ikke kødd med meg, jævler! Jeg tror saktens jeg hadde klart å få inn noen spark og slag før de ville kastet seg over meg og forvandlet meg til en umiskjennelig blodpøl. 

På tross av dette, blir jeg ikke kvitt følelsen av at noe kan skje. Kanskje neste gjeng jeg treffer har drukket for mye, og vil vise de andre hvem som er alfahannen? Hvilket bedre offer enn en enslig avviker i slutten av tjueårene som går rart, og som har kroppsfasongen til et fugleskremsel? Det kan jo skje. Man aner fred og ingen fare, og så ligger man plutselig på bakken og tar sitt siste åndedrag. Dette på tross av at man har vært snill gutt, og aldri gjort en flue fortred. 

Kanskje de adresserer meg. "Hei, gammer'n...hva faen glor du på?" Det er slike ting jeg innbiller meg, og det er nettopp dette som forårsaker angsten. Hva ville jeg ha svart? Trolig ville jeg stotret fram ett "Ingenting", og bedt til de høyere makter om at jeg fikk fortsette ferden min. Men enn hvis de ikke hadde godtatt svaret mitt? Enn hvis de hadde fått blod på tann, og satt seg fore å kødde med meg. Hjelp meg. 

Det har skjedd at tenåringer har kommet løpende etter meg, eller oppsøkt meg på parkeringsplasser. Jeg har hatt hjertet i halsen hver gang. Heldigvis har dette bestandig skjedd på dagtid. Spørsmålet har bestandig vært det samme: "Kan du kjøpe sigaretter/øl til meg, kis?" Og jeg har utrolig nok klart å stotre fram et "Nei", og gått videre. Veldig nervøs, så klart, men likevel har apostlenes hester fungert og ikke kollapset helt. Likevel klarer jeg altså ikke la være å tenke på hvordan situasjonen hadde utviklet seg hvis dette skjedde om kvelden...og hvis jeg ble konfrontert av en helg gjeng. Hadde de latt meg slippe unna så billig? 

Sånn er situasjonen, altså. Jeg er tjueåtte år, men er redd for tenåringer som enda ikke er ferdig med puberteten, og som sannsynligvis må få mor og far til å vaske klærne sine. Det er faen meg det glade vanvidd.



torsdag 17. september 2015

Alkoholens sjarm

Er det egentlig så rart at så mange velger å ty til alkohol så fort de stempler ut fra jobb klokken fire på fredagsettermiddagen? Hvis man tilhører den mer sjenerte delen av befolkningen, er det få ting som slår ihjel blyghet og sosiale hemninger like effektivt som en solid dose med flytende mot. Med alkohol i blodet mestrer jo selv den største avviker forførelsens kunst til fingertuppene. 

Til og med utskudd som meg klarer å føre noenlunde brukbare samtaler etter å ha fått i seg tilstrekkelig med alkohol. Egentlig er det en ganske forunderlig opplevelse. De første ølene bidrar sakte men sikkert til at omgivelsene føles mindre truende, og når man har lepjet i seg fire-fem halvlitere føles det som at noen har injisert lykkepiller i kroppen din. Det hele er naturligvis midlertidig, men akk så befriende og så vindunderlig det er å ri på rusens bølger så lenge den varer.

Som så mange andre klarte jeg aldri å oppnå intim kontakt med det motsatte kjønn på grunn av mangel på selvtillit og samtaleemner. Da jeg fylte atten, innså jeg at jeg slettes ikke var alene, og at en av hovedgrunnene til at vi mennesker velger å bruke en vesentlig del av grunkene våre på øl, whisky og andre rusmidler, er nettopp fordi de fungerer som et sosialt glidemiddel.

Selvtilliten og de grandiose forestillingene man klarer å fremkalle etter noen drinker er naturligvis en illusjon, men hva gjør vel det når det funker? I begynnelsen var det vanskelig å forstå hvorfor folk ikke var beruset oftere. Plutselig kunne jeg, en sær faen, finne mot nok til å danse med de søteste bertene på byen. Greit nok, jeg så trolig like elegant ut som en elefant på glattisen, men det virket ikke som om noen av ofrene mine ofret dette så mye som en tanke. Skjønt, de befant seg vel også bak alkoholens slør, og innbilte seg vel at jeg danset som en varmblodig spanjol. Olé!

Medaljens bakside, om jeg kan ordlegge meg slik, er jo at den personen man ble omgjort til i alkoholens klamme grep, forsvinner så fort rusen fordamper. Morgenen derpå ligger man gjerne i sengen i fosterstilling, samtidig som man forbanner og gremmes de idiotiske kommentarene og forslagene man kom med bare noen timer tidligere. Som om ikke dette var nok, akkompagneres dette gjerne av hodepine og brekninger. Kong Alkohol kan i sannhet være forrædersk. (Det å spy gjør dog mirakler for magemusklene, så helt ubrukelig er det ikke).

I slike situasjoner har vi en tendens til å angre, og love at vi aldri skal bli så full igjen. Noensinne. Selv har jeg gjort dette utallige ganger. "Jeg skal faen meg aldri røre en flaske øl igjen! Vann og melk får holde som tørstedrikke resten av mitt miserable liv!" Dessverre er vi mennesker svake, og etter noen dager har man som regel glemt det helvetet man gikk gjennom for kort tid siden. Da forteller man seg selv at noen øl bare er kos. Egentlig et must. Med mindre man vil bli uglesett. Samfunnets konvensjoner...Det handler om å ikke stikke ut.

Å lide en slik skjebne i ensom majestet er en ting, men å våkne med et kvinnemenneske ved siden av seg samtidig som man slåss mot tømmermennene, kan ikke beskrives som noe annet enn et mareritt. Da ligger man der like forsvarsløs som Supermann etter at noen har slengt krypton i fleisen på han. Rusen har forsvunnet, og det eneste som gjenstår er ditt patetiske vesen, totalt blottet for gårsdagens selvtillit og sjarm. Mens tømmermennene på iherdig vis forsøker å kløyve den stakkars skallen din, skal du altså i denne tilstanden underholde kvinnemennesket ved din side. Det sier seg jo selv at det ikke kan gå bra.

Det er slik jeg forestiller meg at det er å gå fra asken til ilden; for noen timer siden var du en selvsikker ung mann, en skikkelig hingst med et enestående lem hvis eneste oppgave var å tilfredsstille kvinnemennesket ved din side. Og nå klarer du knapt å huske navnet hennes, langt mindre føre en samtale med henne! Og du som hadde så mange kjekke replikker på puben i natt...

Heldigvis har dette bare inntruffet noen få ganger, men hver gang har det vært like ukomfortabelt. Det skal dog nevnes at situasjonen er atskillig enklere hvis kvinnemennesket har samme problem som deg. Min erfaring er nemlig at de da er meget ivrige etter å komme seg hjem. Gjerne etter først å ha kommet med et eller annet latterlig påskudd om plikter som venter. Utskudd som meg er så klart mer enn takknemlig for slike gaver fra oven. Det er bare så fryktelig synd at de forekommer så sjelden.