Selg deg

Jeg avskyr selgere i enhver form. Være det seg telefonselgere, innpåslitne selgere på Elkjøp eller sexselgere. Jeg vil ikke ha et billigere internettabonnement!  Jeg er overhodet ikke interessert i den nye iPhone-modellen! Jeg vil heller ikke ha kortvarig, seksuell nytelse hvis jeg må betale for det og attpåtil får flere kjønnssykdommer på kjøpet! Sånn er det bare. Dermed basta. Men vil selgerne høre på? Ikke faen.

Tatt i betraktning min "begeistring" for selgere, kan du sikkert forestille deg hvor ufattelig glad jeg er for at alt i arbeidslivet handler om å selge seg selv! Vi rynker på nesten når vi hører om salg av sex, men roser de som klarer å selge selv inn i arbeidslivet. Hvorfor må det være sånn? Nok en gang er det de fordømte ekstrovertene som vinner. Du kjenner typen. Det er de som sprudler av selvtillit og faktisk trives i sin egen kropp. De lever for å prate og omgås andre. For avvikere som meg er intervjuer høyt oppe på listen av ting jeg hater her i livet, men det kommer vel neppe som en overraskelse på en observant leser som deg. Gjør det vel?

Intervjuer forutsetter nemlig to grunnleggende ting jeg aldeles ikke behersker. For det første må man være utstyrt med nok selvtillit og iallfall ett fnugg av selvrespekt. For det andre må man være såpass bevandret i løgnens kunster at man kan dikte opp fantastiske fabler som overbeviser arbeidsgiveren om at man er rett kandidat. Dette tatt i betraktning, er det vel ikke så himla vanskelig å forstå hvorfor jeg avskyr intervjuer? Dette er jo situasjoner hvor man skal fremstå som tilnærmet perfekt! Hvor er forståelsen for oss avvikere i denne selg-deg-selv-verdenen? Selvtillit kan ikke kjøpes på butikken, kan det vel? Jeg kan ikke huske å ha sett det i butikkhylla på Rema da jeg var der sist, iallfall. Da hadde jo alle avvikerne stått der med åpne pengebøker, og forlangt å få dette vindundermiddelet sprøytet inn i kroppen deres så fort som svint!

Tross disse utfordringene, har jeg vært på en del intervjuer i løpet av livet mitt. Samtlige av dem har vært en prøvelse, og har som regel endt med at jeg har gått slukkøret hjem, fiska frem whiskyflaska og fundert på om min eksistens i det hele tatt er verdt bryet. Jeg har vært offer for utallige pinlige situasjoner i forbindelse med intervjuer. En gang, etter å ha stotret meg gjennom et intervju, fikk jeg en omvisning der arbeidsgiver presenterte arbeidsplassen for meg. På denne runden ble jeg introdusert for flere av de som jobbet der, noe som var greit nok. Det holdt som regel å smile, ytre ett "hei" og samtidig trykke vedkommende i hånda. Men jeg ble tatt på senga da en eldre dame spurte meg hva jeg het. Jeg husket plutselig ikke mitt eget jævla navn! Resultatet ble at jeg repeterte spørsmålet hun hadde stilt meg. Dette i et desperat forsøk på å få fart i de få hjernecellene som enda var i live. Å være vitne til at jeg intervjuet meg selv må ha vært rart. Men det var det som skjedde. Ikke overraskende tok omvisningen slutt kort tid etterpå.

Noen uker etterpå fikk jeg vite at jobben hadde gått til en som var mer kvalifisert. Jeg antar at deres utkårede umiddelbart fikk pluss i boka for å erindre sitt eget navn.