Det sies at barn er så nusselige. Er
de nå det? Mine erfaringer tilsier at de iallfall har et makeløst talent
til å forårsake ubehag hos vel voksne mannfolk! For finnes det i grunn
noe som får en til å gnisse tenner, svette og vurdere å spille død i
like stor grad som et nysgjerrig barn som er sugen på oppmerksomhet
nettopp fra deg?
Jeg tenker på de barna du av og til treffer mens du sitter og koser deg
på en kafé eller slapper av med en god bok på toget. Gleden er ennå
større hvis krapylet finner det for godt å herje med deg mens du
arbeider med noe viktig, som for eksempel en PowerPoint-presentasjon i
anledning firmaets årsmøte. Ja, nettopp. De villstyringene som plutselig
kommer springende til bordet ditt, griper tak i det eller nærmeste
stol, skuler på deg i noen sekunder før de plumper ut med banale
spørsmål vedrørende navnet ditt, jobben din, livets mysterier og annet
tull. Hvis du treffer dem på et tog eller et fly, er det gjerne det
ustelte håret deres du legger merke til først da de har en svakhet for å
titte fram fra bak en stolrygg foran deg. Og det er alltid like
forbanna jævlig.
Jo da, barn er uskyldige og mener ikke noe vondt. Likevel er det ikke
til å stikke under en stol at de mangler sosiale antenner, og følgelig
er talentløse når det gjelder å lese mennesker. Alle menn er naturligvis
unike skapninger, og kan derfor ikke settes i en bestemt bås. Likevel
vil jeg våge å påstå at det å underholde et slikt nysgjerrig (og ikke
minst fremmed!) barn, er en påkjenning i seg selv. Alle opplever kanskje
ikke angst, svette og fysisk ubehag i slike situasjoner, men det er nok
heller få som ser fram til konfrontasjoner med disse følsomme
minimenneskene.
Det verste er jo at man heller ikke kan avvise dem! Man må prøve å
spille med eller sitte der i angstsvette, og håpe vedkommende tar hintet
til slutt. Og er man såpass vågal at man sier ifra til den ofte
fraværende mammaen/pappaen at de skal holde styr på det vesle avkommet sitt,
blir man uglesett av alle og enhver samtidig som man må forberede seg
på å få en skyllebøtte av dimensjoner av barnets forelder.
"Hva heter du da?" pleier å utgjøre et av de sentrale spørsmålene i
arsenalet deres. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt
lyst til å replisere med det noe ufine "Det skal du gi deg helvete i!",
men har valgt å lide i stedet. Nei, den som mestrer situasjoner som
dette uten å samtidig be om en snarlig død, fortjener en hedersmedalje.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar