onsdag 7. oktober 2015

Oppmerksomhetssyke barn

Det sies at barn er så nusselige. Er de nå det? Mine erfaringer tilsier at de iallfall har et makeløst talent til å forårsake ubehag hos vel voksne mannfolk! For finnes det i grunn noe som får en til å gnisse tenner, svette og vurdere å spille død i like stor grad som et nysgjerrig barn som er sugen på oppmerksomhet nettopp fra deg?

Jeg tenker på de barna du av og til treffer mens du sitter og koser deg på en kafé eller slapper av med en god bok på toget. Gleden er ennå større hvis krapylet finner det for godt å herje med deg mens du arbeider med noe viktig, som for eksempel en PowerPoint-presentasjon i anledning firmaets årsmøte. Ja, nettopp. De villstyringene som plutselig kommer springende til bordet ditt, griper tak i det eller nærmeste stol, skuler på deg i noen sekunder før de plumper ut med banale spørsmål vedrørende navnet ditt, jobben din, livets mysterier og annet tull. Hvis du treffer dem på et tog eller et fly, er det gjerne det ustelte håret deres du legger merke til først da de har en svakhet for å titte fram fra bak en stolrygg foran deg. Og det er alltid like forbanna jævlig.

Jo da, barn er uskyldige og mener ikke noe vondt. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at de mangler sosiale antenner, og følgelig er talentløse når det gjelder å lese mennesker. Alle menn er naturligvis unike skapninger, og kan derfor ikke settes i en bestemt bås. Likevel vil jeg våge å påstå at det å underholde et slikt nysgjerrig (og ikke minst fremmed!) barn, er en påkjenning i seg selv. Alle opplever kanskje ikke angst, svette og fysisk ubehag i slike situasjoner, men det er nok heller få som ser fram til konfrontasjoner med disse følsomme minimenneskene.

Det verste er jo at man heller ikke kan avvise dem! Man må prøve å spille med eller sitte der i angstsvette, og håpe vedkommende tar hintet til slutt. Og er man såpass vågal at man sier ifra til den ofte fraværende mammaen/pappaen at de skal holde styr på det vesle avkommet sitt, blir man uglesett av alle og enhver samtidig som man må forberede seg på å få en skyllebøtte av dimensjoner av barnets forelder. 

"Hva heter du da?" pleier å utgjøre et av de sentrale spørsmålene i arsenalet deres. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å replisere med det noe ufine "Det skal du gi deg helvete i!", men har valgt å lide i stedet. Nei, den som mestrer situasjoner som dette uten å samtidig be om en snarlig død, fortjener en hedersmedalje. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar