Forbanna bioavfall

At vi mennesker av og til må produsere avføring, eller bæsje som enkelte kaller det, er noe jeg antar de fleste anser for å være en naturlig del av livet. Det som går inn i maskineriet, må ut etter hvert. Hvilken bedre måte enn å skvise det ut bakdøra, for så å skylle vederstyggeligheten ned med vann? 

Det er bare et problem. Eller to, rettere sagt. Lyden og den umiskjennelige stanken som gjerne kompletterer den brune klumpen du akkurat har brakt til verden. Man kan fint leve med dette hvis man er alene hjemme, men fortell meg hvordan i helvete man skal håndtere situasjonen når andre mennesker er like i nærheten? Finnes det noe som er flauere enn å være på besøk hos noen, og etterlate en stank som svir i neseborene og får folk til å brekke seg?

Nei. Eller jo. Det verste må være når noen venter på tur, og smyger seg rett inn på do etter deg. Dette er ikke et fremmed scenario for folk som må gjøre sitt fornødne på for eksempel fly eller tog. Vedkommende som drister seg inn på dass etter deg, blir da truffet av stanken umiddelbart. Som lyn fra klar himmel. Blikket som oppstår mellom deg og vedkommende etterpå, er ikke lett å glemme. 

Alle vet (forhåpentligvis) at avføring akkompagneres av denne kvalmende eimen, men likevel reagerer vi med avsky på den. Hvorfor? Er det kanskje vanskelig å begripe at en vakker kvinnekropp (eller mannskropp, for den saks skyld) kan produsere noe så ekkelt? Sikkert. Når man befinner seg på en fest, og ser sminkede og veltrente jenter i tettsittende bluser og bukser, vil man jo helst ikke forestille seg at de sitter på do og promper og driter som en 70 år gammel gubbe med forstoppelse. Men det gjør de. Og avføringen deres lukter neppe bedre enn din.

Selv kommer jeg trolig aldri til å glemme den gangen jeg fikk et akutt behov for å tømme tarmen mens jeg hadde en venninne på besøk. Du kan tro at jeg begynte å svette bare ved tanken på at jeg måtte bombardere dasset, vel vitende om at hun bare befant seg noen få meter unna åstedet. De infernalske lydene var nødt til å nå ørene hennes! Hva faen skulle jeg finne på? Kaste henne på dør?

Det var naturligvis uaktuelt.

Heldigvis var hun en av de jentene som hadde en svakhet for dataspill. Og det var dette som ble redningen min til slutt. Hun forsvant inn i Max Paynes verden, og jeg så mitt snitt til å gå på toalettet for å gjøre mitt fornødne. På tross av at hun var oppslukt av spillet, var jeg overbevist om at hun ville høre styggedommen så fort jeg satte i gang der inne. Det hele utviklet seg derfor til en slags ekstremsport, hvor jeg var nødt til å time bæsjinga med actionsekvensene i spillet. De var såpass bråkete at jeg klarte å fyre av noen ubarmhjertige salver uten å frykte at hun hørte dem.

Du kan banne på at jeg var lettet da jeg etter flere minutters svetting, kunne bevitne hvordan bioavfallet mitt ble tatt av malstrømmen og startet sin reise til kloakkens lovte land.