torsdag 29. oktober 2015

Kroppshysteriets vanvidd


Kropp meg her og kropp meg der. I dag er man så godt som avviker å regne hvis man ikke vedlikeholder kroppen sin ved å trene og spise sunt. Nei, det handler om å utsette kroppen sin for smerte, og få det motsatte kjønn til å få lyst til å pare seg med den velpolerte kroppen din etterpå. Sjansen for hyrdestunder øker hvis du trener. Det er helt sant. Spiser du attpåtil fem om dagen, har jeg forstått det slik at sjansen for at du får ha deg med flere partnere samtidig øker betraktelig. Vel, er det ikke det media prøver å fortelle oss?

Jeg har i løpet av livet mitt dristet meg til å besøke forskjellige treningssentre, og kan bekrefte at kvinnene der har en tendens til  å kle seg i særdeles utfordrende klær. Er det virkelig fordi de tettsittende klærne puster så bra? Eller er det fordi de puster bra samtidig som de fremhever de delene av kvinnekroppen som får ethvert mannfolk med et snev av testosteron i kroppen til å ville kaste seg over dem? 

Det er bare så synd at trening er så ufattelig kjedelig. Det er en nitrist greie, om jeg skal være helt ærlig med deg. Enkelte påstår at de finner glede i det, men da må de være utstyrt med anlegg for det, eventuelt være veldig begavet hva angår selvbedrag. Sier du ja til å trene ønsker du smerte, svette og annet ubehag velkommen inn i ditt liv. "Men du må jo lide for skjønnheten!" Joda...eller så gir jeg faen i skjønnheten, godtar meg selv som den jeg er og lever et liv uten smerte, svette og annet ubehag. Så får heller de som iakttar kroppen min selv bestemme om den er verdig en liten hyggestund i halmen, vaskebrett eller ei.  

Men her kommer overraskelsen.

Tross min avsky for trening, trener jeg faktisk. Ja, jeg er i sannhet et patetisk menneske. Jeg liker det ikke, men jeg trener to-tre ganger i uka. Hvis det kan kalles trening da. Det er nå iallfall et enkelt program jeg får unnagjort på ca. to-tre kvarter. Jeg blir litt andpusten og svett av disse ablegøyene, så da er det vel trening?

Jeg er sannsynligvis ikke flink, men ingen dømmer meg. Kroppen min har heller ikke klaga, så teknikken er neppe så rævkjørt at det gjør noe. Svetter gjør jeg også, hvilket kanskje er et tegn på at jeg gjør noe rett. Anussvette er det verste. Fy faen. Men jeg lever med det. Og jeg føler faktisk at jeg har gjort noe bra når jeg er ferdig, selv om jeg ikke nyter ett eneste sekund av selve treningen.

Rart det der. Er det slik alle har det?


søndag 11. oktober 2015

Selg deg

Jeg avskyr selgere i enhver form. Være det seg telefonselgere, innpåslitne selgere på Elkjøp eller sexselgere. Jeg vil ikke ha et billigere internettabonnement!  Jeg er overhodet ikke interessert i den nye iPhone-modellen! Jeg vil heller ikke ha kortvarig, seksuell nytelse hvis jeg må betale for det og attpåtil får flere kjønnssykdommer på kjøpet! Sånn er det bare. Dermed basta. Men vil selgerne høre på? Ikke faen.

Tatt i betraktning min "begeistring" for selgere, kan du sikkert forestille deg hvor ufattelig glad jeg er for at alt i arbeidslivet handler om å selge seg selv! Vi rynker på nesten når vi hører om salg av sex, men roser de som klarer å selge selv inn i arbeidslivet. Hvorfor må det være sånn? Nok en gang er det de fordømte ekstrovertene som vinner. Du kjenner typen. Det er de som sprudler av selvtillit og faktisk trives i sin egen kropp. De lever for å prate og omgås andre. For avvikere som meg er intervjuer høyt oppe på listen av ting jeg hater her i livet, men det kommer vel neppe som en overraskelse på en observant leser som deg. Gjør det vel?

Intervjuer forutsetter nemlig to grunnleggende ting jeg aldeles ikke behersker. For det første må man være utstyrt med nok selvtillit og iallfall ett fnugg av selvrespekt. For det andre må man være såpass bevandret i løgnens kunster at man kan dikte opp fantastiske fabler som overbeviser arbeidsgiveren om at man er rett kandidat. Dette tatt i betraktning, er det vel ikke så himla vanskelig å forstå hvorfor jeg avskyr intervjuer? Dette er jo situasjoner hvor man skal fremstå som tilnærmet perfekt! Hvor er forståelsen for oss avvikere i denne selg-deg-selv-verdenen? Selvtillit kan ikke kjøpes på butikken, kan det vel? Jeg kan ikke huske å ha sett det i butikkhylla på Rema da jeg var der sist, iallfall. Da hadde jo alle avvikerne stått der med åpne pengebøker, og forlangt å få dette vindundermiddelet sprøytet inn i kroppen deres så fort som svint!

Tross disse utfordringene, har jeg vært på en del intervjuer i løpet av livet mitt. Samtlige av dem har vært en prøvelse, og har som regel endt med at jeg har gått slukkøret hjem, fiska frem whiskyflaska og fundert på om min eksistens i det hele tatt er verdt bryet. Jeg har vært offer for utallige pinlige situasjoner i forbindelse med intervjuer. En gang, etter å ha stotret meg gjennom et intervju, fikk jeg en omvisning der arbeidsgiver presenterte arbeidsplassen for meg. På denne runden ble jeg introdusert for flere av de som jobbet der, noe som var greit nok. Det holdt som regel å smile, ytre ett "hei" og samtidig trykke vedkommende i hånda. Men jeg ble tatt på senga da en eldre dame spurte meg hva jeg het. Jeg husket plutselig ikke mitt eget jævla navn! Resultatet ble at jeg repeterte spørsmålet hun hadde stilt meg. Dette i et desperat forsøk på å få fart i de få hjernecellene som enda var i live. Å være vitne til at jeg intervjuet meg selv må ha vært rart. Men det var det som skjedde. Ikke overraskende tok omvisningen slutt kort tid etterpå.

Noen uker etterpå fikk jeg vite at jobben hadde gått til en som var mer kvalifisert. Jeg antar at deres utkårede umiddelbart fikk pluss i boka for å erindre sitt eget navn.




onsdag 7. oktober 2015

Oppmerksomhetssyke barn

Det sies at barn er så nusselige. Er de nå det? Mine erfaringer tilsier at de iallfall har et makeløst talent til å forårsake ubehag hos vel voksne mannfolk! For finnes det i grunn noe som får en til å gnisse tenner, svette og vurdere å spille død i like stor grad som et nysgjerrig barn som er sugen på oppmerksomhet nettopp fra deg?

Jeg tenker på de barna du av og til treffer mens du sitter og koser deg på en kafé eller slapper av med en god bok på toget. Gleden er ennå større hvis krapylet finner det for godt å herje med deg mens du arbeider med noe viktig, som for eksempel en PowerPoint-presentasjon i anledning firmaets årsmøte. Ja, nettopp. De villstyringene som plutselig kommer springende til bordet ditt, griper tak i det eller nærmeste stol, skuler på deg i noen sekunder før de plumper ut med banale spørsmål vedrørende navnet ditt, jobben din, livets mysterier og annet tull. Hvis du treffer dem på et tog eller et fly, er det gjerne det ustelte håret deres du legger merke til først da de har en svakhet for å titte fram fra bak en stolrygg foran deg. Og det er alltid like forbanna jævlig.

Jo da, barn er uskyldige og mener ikke noe vondt. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at de mangler sosiale antenner, og følgelig er talentløse når det gjelder å lese mennesker. Alle menn er naturligvis unike skapninger, og kan derfor ikke settes i en bestemt bås. Likevel vil jeg våge å påstå at det å underholde et slikt nysgjerrig (og ikke minst fremmed!) barn, er en påkjenning i seg selv. Alle opplever kanskje ikke angst, svette og fysisk ubehag i slike situasjoner, men det er nok heller få som ser fram til konfrontasjoner med disse følsomme minimenneskene.

Det verste er jo at man heller ikke kan avvise dem! Man må prøve å spille med eller sitte der i angstsvette, og håpe vedkommende tar hintet til slutt. Og er man såpass vågal at man sier ifra til den ofte fraværende mammaen/pappaen at de skal holde styr på det vesle avkommet sitt, blir man uglesett av alle og enhver samtidig som man må forberede seg på å få en skyllebøtte av dimensjoner av barnets forelder. 

"Hva heter du da?" pleier å utgjøre et av de sentrale spørsmålene i arsenalet deres. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å replisere med det noe ufine "Det skal du gi deg helvete i!", men har valgt å lide i stedet. Nei, den som mestrer situasjoner som dette uten å samtidig be om en snarlig død, fortjener en hedersmedalje. 


søndag 4. oktober 2015

Forbanna bioavfall

At vi mennesker av og til må produsere avføring, eller bæsje som enkelte kaller det, er noe jeg antar de fleste anser for å være en naturlig del av livet. Det som går inn i maskineriet, må ut etter hvert. Hvilken bedre måte enn å skvise det ut bakdøra, for så å skylle vederstyggeligheten ned med vann? 

Det er bare et problem. Eller to, rettere sagt. Lyden og den umiskjennelige stanken som gjerne kompletterer den brune klumpen du akkurat har brakt til verden. Man kan fint leve med dette hvis man er alene hjemme, men fortell meg hvordan i helvete man skal håndtere situasjonen når andre mennesker er like i nærheten? Finnes det noe som er flauere enn å være på besøk hos noen, og etterlate en stank som svir i neseborene og får folk til å brekke seg?

Nei. Eller jo. Det verste må være når noen venter på tur, og smyger seg rett inn på do etter deg. Dette er ikke et fremmed scenario for folk som må gjøre sitt fornødne på for eksempel fly eller tog. Vedkommende som drister seg inn på dass etter deg, blir da truffet av stanken umiddelbart. Som lyn fra klar himmel. Blikket som oppstår mellom deg og vedkommende etterpå, er ikke lett å glemme. 

Alle vet (forhåpentligvis) at avføring akkompagneres av denne kvalmende eimen, men likevel reagerer vi med avsky på den. Hvorfor? Er det kanskje vanskelig å begripe at en vakker kvinnekropp (eller mannskropp, for den saks skyld) kan produsere noe så ekkelt? Sikkert. Når man befinner seg på en fest, og ser sminkede og veltrente jenter i tettsittende bluser og bukser, vil man jo helst ikke forestille seg at de sitter på do og promper og driter som en 70 år gammel gubbe med forstoppelse. Men det gjør de. Og avføringen deres lukter neppe bedre enn din.

Selv kommer jeg trolig aldri til å glemme den gangen jeg fikk et akutt behov for å tømme tarmen mens jeg hadde en venninne på besøk. Du kan tro at jeg begynte å svette bare ved tanken på at jeg måtte bombardere dasset, vel vitende om at hun bare befant seg noen få meter unna åstedet. De infernalske lydene var nødt til å nå ørene hennes! Hva faen skulle jeg finne på? Kaste henne på dør?

Det var naturligvis uaktuelt.

Heldigvis var hun en av de jentene som hadde en svakhet for dataspill. Og det var dette som ble redningen min til slutt. Hun forsvant inn i Max Paynes verden, og jeg så mitt snitt til å gå på toalettet for å gjøre mitt fornødne. På tross av at hun var oppslukt av spillet, var jeg overbevist om at hun ville høre styggedommen så fort jeg satte i gang der inne. Det hele utviklet seg derfor til en slags ekstremsport, hvor jeg var nødt til å time bæsjinga med actionsekvensene i spillet. De var såpass bråkete at jeg klarte å fyre av noen ubarmhjertige salver uten å frykte at hun hørte dem.

Du kan banne på at jeg var lettet da jeg etter flere minutters svetting, kunne bevitne hvordan bioavfallet mitt ble tatt av malstrømmen og startet sin reise til kloakkens lovte land.