mandag 1. februar 2016

Offentlig transport


I disse dager hvor det prates så mye om global oppvarming og den slags ufyseligheter, har det blitt skikkelig trendy å tenke miljøvennlig. Offentlig transport er med andre ord alle tiders for individer som har Tellus' beste i sine tanker! Dessuten kan det være slanter å spare hvis man lar være å kjøpe en forurensende doning, eller bare lar den stå hjemme. Jo da, det er ikke vanskelig å se logikken her. Men hva hjelper vel det når offentlig transport har blitt et samlested for all verdens skrullinger?

Hvor mange ganger har ikke undertegnede befunnet seg på trikken eller toget bare for å overvære snøflinga til alkoholiserte og ruspåvirka medmennesker? Det er en påkjenning i seg selv å være vitne til ablegøyene deres, men ennå verre er det å se hvordan disse eksotiske fuglene søker blikket til medpassasjerene og sporenstreks tolker blikkontakten, uansett hvor kortvarig og nøytral, som en invitasjon til å komme bort for å slå av en prat. Åh, herre.

Folk flest er såpass trivelige at de prøver å jatte med, selv om det nesten uten uttak er svada som flyter ut av gapet på de pratsomme skrullingene. Heldigvis kan man ty til nødløsningen, som består i at man smiler blidt samtidig som man sørger for å ytre et "ja", "mhm" og "sier du det?" med jevne mellomrom. Jeg har i løpet av min fartstid her på planeten lagt merke til at denne metoden bruker å fungere, da disse fredsforstyrrerne som oftest har et ansiktsuttrykk og en væremåte som tyder på at de ikke helt vet hvor de befinner seg, og enda mindre husker hva de sa for ett minutt siden.

Ettersom jeg selv har benyttet meg av – og fortsatt gjør det med jevne mellomrom – offentlig transport har jeg fått føle på kroppen hvordan det er å bli konfrontert med disse udyrene. De fleste gangene har jeg vært såpass velsignet (om det nå er det rette uttrykket....) at jeg har sluppet unna med å være vitne til sirkuset, men det har jo skjedd at disse menneskene har følt seg tiltrukket av meg, og følgelig har parkert akterspeilet sitt ved siden av mitt.

Jeg antar at dette skyldes panikken og uskylden i mine blå øyne. Det faktum at jeg er tynn, og ser ufarlig ut har trolig også noe med saken å gjøre.

Det verste er at jeg er såpass høflig at jeg nesten uten unntak lar det skje. Hva skal jeg gjøre? Noen ganger har jeg gått av på neste stopp, uavhengig av hvor langt unna det er mitt faktiske stopp. Andre ganger har jeg hatt imaginære samtaler i mobiltelefonen. Mitt arsenal har sine begrensninger.

Du spør kanskje hva disse tullingene vil med meg. Vel, de er nysgjerrige. De spør gjerne om hvor jeg er på vei, eller hvordan de skal komme seg til den og den plassen, noe som er relativt enkelt å svare på. Dessverre er dette nesten bestandig bare oppvarmingsspørsmål. Etter hvert kan de finne på å legge ut om urettferdighetene her i verden, og hvordan politikken her i landet er med på å ødelegge for dem. Disse stortenkerne mister uheldigvis litt kredibilitet når man analyserer dem: a) For det første er de på druen kl 12 på formiddagen, noe som umiddelbart får alarmklokkene til å ringe. b) For det andre er de gjerne ikledd slitte klesplagg med flekker og en eim av urin og fyll. Vel, jeg skal ikke benekte at det kan være resultatet av mye motgang i livet, men det de sier må tas med en klype salt. Aller helst med et trillebårlass av salt.

En av de verste opplevelsene hadde jeg like før jul. Jeg satt på nærtoget som skulle føre meg og en drøss andre passasjerer til et kjøpesenter utenfor sentrum. Jeg ante fred og ingen fare der jeg satt og kikket ut vinduet samtidig som jeg beundret de vakre omgivelsene. Plutselig hørte jeg et snøflende "Unnskyld og hallo", og returnerte straks til virkeligheten. Foran meg ruvet en av figur av den heller lugubre sorten.

Vedkommende satte seg ned, og smilte hånlig til meg før han satt i gang med å synge! Å synge av alle ting! Nei, korsfest meg her og nå, var den umiddelbare tanken. Han kom ikke engang med spørsmål. Han bare sang for full hals. Og det var ikke den type opptreden som fortjener applaus. Jeg visste faen ikke mine arme råd, og ble bare sittende der som fjetret. Jeg kjente hvordan kinnene mine ble røde, og pulsen nærmet seg hundre-og-helvete. Resten av passasjerne kunne trolig se hvordan blodårene i panna mi bulte ut. Ennå var jeg femten minutter unna kjøpesenteret. Satan i helvete! Angsten var til å ta og føle på.

Da toget endelig tøffa inn ved kjøpesenteret flere grufulle sanger senere, var det med enorm lettelse jeg gikk ut døra. Passende nok var det akkurat i det øyeblikket da utysket utstøtte et gaul som skulle markere begynnelsen på det neste nummeret hans: "Crazy train" av Ozzy Osbourne. Om ikke annet, virket det som om at denne unike skikkelsen besatt et snev av galgenhumor tross alt.


onsdag 18. november 2015

Bare svada


Hvorfor er det en slik påkjenning å omgås andre mennesker? Hvordan klarer man å finne på noe å prate med i møte med vilt fremmede mennesker? Fortell meg det. Vær så snill. 

På tross av at jeg har gått seirende ut av noen samtaler – om man nå kan ordlegge seg slik – kvier jeg meg som regel for å måtte konversere folk. De det er tyngst å parlere med er de man møter helt tilfeldig, som for eksempel fremmede, men likevel pratsomme, mennesker på bussholdeplassen eller semikjente ansikter fra diverse forelesninger. Frasene man utveksler i disse situasjonene er så forbanna tilgjorte. Det er smertefullt å være så bevisst på det, noe som gjør at jeg heller ikke klarer å slappe av. 

Og da må det jo gå bra. 

Det er ikke bare det å produsere sammenhengende setninger som er en utfordring. Kroppsspråket må jo også holde noenlunde følge. Kroppen skal være med på farsen! Da er det mer troverdig, har jeg for meg. Hvordan fremstår jeg i den andres øyne? Er ryggen rett? Skjelver jeg på hendene? Har jeg husket å snyte nesen? Har jeg smilt på de rette plassene? En rekke spørsmål av denne typen raser gjennom den forpinte skolten min nesten hver eneste gang jeg føler meg forpliktet til å konversere andre individer. Kanskje jeg burde vurdere å ikle meg nikab.

Det er kanskje ikke så merkelig at noen har kommet med påstanden om at andre mennesker er helvete. Å tilbringe evigheten sammen med djevelen i en varm, underjordisk hule høres faktisk ganske forlokkende ut i forhold til å måtte dechiffrere korrekt kontra ukorrekt sosial atferd i all dens kompleksitet. 

Hvorfor har noe så tilsynelatende enkelt som sosial interaksjon utartet seg til å bli en ildprøve for meg? Jeg foretrekker faktisk tanken på å holde ballene mine over glødende kull i fem minutter fremfor å havne ved siden av en pratesyk bestemor på bussen. Da er det vel rimelig å si at situasjonen er ute av kontroll. Åh, det som er en trivialitet for så mange har blitt et gedigent fjell av ymse sosiale koder som må bestiges!

Her om dagen var jenta bak kassa på Rema i det pratsomme hjørnet, og hvilket bedre offer enn et trist mannebarn hvis handlekurv bestod av Grandiosa, milkshake, hveteboller og Vi Menn? Med det samme jeg innså at hun ville småprate (vanligvis nøyer de seg jo med å si "hei" eller "god dag"), kjente jeg den gode, gamle følelsen av et blodomløp i fandenivoldsk humør. Dette var en situasjon jeg hadde vært i såpass mange ganger at jeg visste hva som var i vente. Der steg pulsen, ja. Og der begynte kinnene å gløde som to stykker ihjelbanka tomater. Alt dette mens jeg stotret fram stakkarslige replikker i håp om å framstå som noenlunde normal. Alle tiders!

Kanskje rister du oppgitt på hodet nå, og tenker at jeg er en forbanna avviker. Kanskje sosial interaksjon fortoner seg som en bagatell for en såpass oppegående person som deg. Neste gang du treffer noen som du ser er ubekvem i slike situasjoner, kan du jo ha dette i bakhodet. Ikke alle kan være en like fantastisk orator som deg. Det må du faen begynne å ta innover deg nå!

torsdag 29. oktober 2015

Kroppshysteriets vanvidd


Kropp meg her og kropp meg der. I dag er man så godt som avviker å regne hvis man ikke vedlikeholder kroppen sin ved å trene og spise sunt. Nei, det handler om å utsette kroppen sin for smerte, og få det motsatte kjønn til å få lyst til å pare seg med den velpolerte kroppen din etterpå. Sjansen for hyrdestunder øker hvis du trener. Det er helt sant. Spiser du attpåtil fem om dagen, har jeg forstått det slik at sjansen for at du får ha deg med flere partnere samtidig øker betraktelig. Vel, er det ikke det media prøver å fortelle oss?

Jeg har i løpet av livet mitt dristet meg til å besøke forskjellige treningssentre, og kan bekrefte at kvinnene der har en tendens til  å kle seg i særdeles utfordrende klær. Er det virkelig fordi de tettsittende klærne puster så bra? Eller er det fordi de puster bra samtidig som de fremhever de delene av kvinnekroppen som får ethvert mannfolk med et snev av testosteron i kroppen til å ville kaste seg over dem? 

Det er bare så synd at trening er så ufattelig kjedelig. Det er en nitrist greie, om jeg skal være helt ærlig med deg. Enkelte påstår at de finner glede i det, men da må de være utstyrt med anlegg for det, eventuelt være veldig begavet hva angår selvbedrag. Sier du ja til å trene ønsker du smerte, svette og annet ubehag velkommen inn i ditt liv. "Men du må jo lide for skjønnheten!" Joda...eller så gir jeg faen i skjønnheten, godtar meg selv som den jeg er og lever et liv uten smerte, svette og annet ubehag. Så får heller de som iakttar kroppen min selv bestemme om den er verdig en liten hyggestund i halmen, vaskebrett eller ei.  

Men her kommer overraskelsen.

Tross min avsky for trening, trener jeg faktisk. Ja, jeg er i sannhet et patetisk menneske. Jeg liker det ikke, men jeg trener to-tre ganger i uka. Hvis det kan kalles trening da. Det er nå iallfall et enkelt program jeg får unnagjort på ca. to-tre kvarter. Jeg blir litt andpusten og svett av disse ablegøyene, så da er det vel trening?

Jeg er sannsynligvis ikke flink, men ingen dømmer meg. Kroppen min har heller ikke klaga, så teknikken er neppe så rævkjørt at det gjør noe. Svetter gjør jeg også, hvilket kanskje er et tegn på at jeg gjør noe rett. Anussvette er det verste. Fy faen. Men jeg lever med det. Og jeg føler faktisk at jeg har gjort noe bra når jeg er ferdig, selv om jeg ikke nyter ett eneste sekund av selve treningen.

Rart det der. Er det slik alle har det?


søndag 11. oktober 2015

Selg deg

Jeg avskyr selgere i enhver form. Være det seg telefonselgere, innpåslitne selgere på Elkjøp eller sexselgere. Jeg vil ikke ha et billigere internettabonnement!  Jeg er overhodet ikke interessert i den nye iPhone-modellen! Jeg vil heller ikke ha kortvarig, seksuell nytelse hvis jeg må betale for det og attpåtil får flere kjønnssykdommer på kjøpet! Sånn er det bare. Dermed basta. Men vil selgerne høre på? Ikke faen.

Tatt i betraktning min "begeistring" for selgere, kan du sikkert forestille deg hvor ufattelig glad jeg er for at alt i arbeidslivet handler om å selge seg selv! Vi rynker på nesten når vi hører om salg av sex, men roser de som klarer å selge selv inn i arbeidslivet. Hvorfor må det være sånn? Nok en gang er det de fordømte ekstrovertene som vinner. Du kjenner typen. Det er de som sprudler av selvtillit og faktisk trives i sin egen kropp. De lever for å prate og omgås andre. For avvikere som meg er intervjuer høyt oppe på listen av ting jeg hater her i livet, men det kommer vel neppe som en overraskelse på en observant leser som deg. Gjør det vel?

Intervjuer forutsetter nemlig to grunnleggende ting jeg aldeles ikke behersker. For det første må man være utstyrt med nok selvtillit og iallfall ett fnugg av selvrespekt. For det andre må man være såpass bevandret i løgnens kunster at man kan dikte opp fantastiske fabler som overbeviser arbeidsgiveren om at man er rett kandidat. Dette tatt i betraktning, er det vel ikke så himla vanskelig å forstå hvorfor jeg avskyr intervjuer? Dette er jo situasjoner hvor man skal fremstå som tilnærmet perfekt! Hvor er forståelsen for oss avvikere i denne selg-deg-selv-verdenen? Selvtillit kan ikke kjøpes på butikken, kan det vel? Jeg kan ikke huske å ha sett det i butikkhylla på Rema da jeg var der sist, iallfall. Da hadde jo alle avvikerne stått der med åpne pengebøker, og forlangt å få dette vindundermiddelet sprøytet inn i kroppen deres så fort som svint!

Tross disse utfordringene, har jeg vært på en del intervjuer i løpet av livet mitt. Samtlige av dem har vært en prøvelse, og har som regel endt med at jeg har gått slukkøret hjem, fiska frem whiskyflaska og fundert på om min eksistens i det hele tatt er verdt bryet. Jeg har vært offer for utallige pinlige situasjoner i forbindelse med intervjuer. En gang, etter å ha stotret meg gjennom et intervju, fikk jeg en omvisning der arbeidsgiver presenterte arbeidsplassen for meg. På denne runden ble jeg introdusert for flere av de som jobbet der, noe som var greit nok. Det holdt som regel å smile, ytre ett "hei" og samtidig trykke vedkommende i hånda. Men jeg ble tatt på senga da en eldre dame spurte meg hva jeg het. Jeg husket plutselig ikke mitt eget jævla navn! Resultatet ble at jeg repeterte spørsmålet hun hadde stilt meg. Dette i et desperat forsøk på å få fart i de få hjernecellene som enda var i live. Å være vitne til at jeg intervjuet meg selv må ha vært rart. Men det var det som skjedde. Ikke overraskende tok omvisningen slutt kort tid etterpå.

Noen uker etterpå fikk jeg vite at jobben hadde gått til en som var mer kvalifisert. Jeg antar at deres utkårede umiddelbart fikk pluss i boka for å erindre sitt eget navn.




onsdag 7. oktober 2015

Oppmerksomhetssyke barn

Det sies at barn er så nusselige. Er de nå det? Mine erfaringer tilsier at de iallfall har et makeløst talent til å forårsake ubehag hos vel voksne mannfolk! For finnes det i grunn noe som får en til å gnisse tenner, svette og vurdere å spille død i like stor grad som et nysgjerrig barn som er sugen på oppmerksomhet nettopp fra deg?

Jeg tenker på de barna du av og til treffer mens du sitter og koser deg på en kafé eller slapper av med en god bok på toget. Gleden er ennå større hvis krapylet finner det for godt å herje med deg mens du arbeider med noe viktig, som for eksempel en PowerPoint-presentasjon i anledning firmaets årsmøte. Ja, nettopp. De villstyringene som plutselig kommer springende til bordet ditt, griper tak i det eller nærmeste stol, skuler på deg i noen sekunder før de plumper ut med banale spørsmål vedrørende navnet ditt, jobben din, livets mysterier og annet tull. Hvis du treffer dem på et tog eller et fly, er det gjerne det ustelte håret deres du legger merke til først da de har en svakhet for å titte fram fra bak en stolrygg foran deg. Og det er alltid like forbanna jævlig.

Jo da, barn er uskyldige og mener ikke noe vondt. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at de mangler sosiale antenner, og følgelig er talentløse når det gjelder å lese mennesker. Alle menn er naturligvis unike skapninger, og kan derfor ikke settes i en bestemt bås. Likevel vil jeg våge å påstå at det å underholde et slikt nysgjerrig (og ikke minst fremmed!) barn, er en påkjenning i seg selv. Alle opplever kanskje ikke angst, svette og fysisk ubehag i slike situasjoner, men det er nok heller få som ser fram til konfrontasjoner med disse følsomme minimenneskene.

Det verste er jo at man heller ikke kan avvise dem! Man må prøve å spille med eller sitte der i angstsvette, og håpe vedkommende tar hintet til slutt. Og er man såpass vågal at man sier ifra til den ofte fraværende mammaen/pappaen at de skal holde styr på det vesle avkommet sitt, blir man uglesett av alle og enhver samtidig som man må forberede seg på å få en skyllebøtte av dimensjoner av barnets forelder. 

"Hva heter du da?" pleier å utgjøre et av de sentrale spørsmålene i arsenalet deres. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å replisere med det noe ufine "Det skal du gi deg helvete i!", men har valgt å lide i stedet. Nei, den som mestrer situasjoner som dette uten å samtidig be om en snarlig død, fortjener en hedersmedalje. 


søndag 4. oktober 2015

Forbanna bioavfall

At vi mennesker av og til må produsere avføring, eller bæsje som enkelte kaller det, er noe jeg antar de fleste anser for å være en naturlig del av livet. Det som går inn i maskineriet, må ut etter hvert. Hvilken bedre måte enn å skvise det ut bakdøra, for så å skylle vederstyggeligheten ned med vann? 

Det er bare et problem. Eller to, rettere sagt. Lyden og den umiskjennelige stanken som gjerne kompletterer den brune klumpen du akkurat har brakt til verden. Man kan fint leve med dette hvis man er alene hjemme, men fortell meg hvordan i helvete man skal håndtere situasjonen når andre mennesker er like i nærheten? Finnes det noe som er flauere enn å være på besøk hos noen, og etterlate en stank som svir i neseborene og får folk til å brekke seg?

Nei. Eller jo. Det verste må være når noen venter på tur, og smyger seg rett inn på do etter deg. Dette er ikke et fremmed scenario for folk som må gjøre sitt fornødne på for eksempel fly eller tog. Vedkommende som drister seg inn på dass etter deg, blir da truffet av stanken umiddelbart. Som lyn fra klar himmel. Blikket som oppstår mellom deg og vedkommende etterpå, er ikke lett å glemme. 

Alle vet (forhåpentligvis) at avføring akkompagneres av denne kvalmende eimen, men likevel reagerer vi med avsky på den. Hvorfor? Er det kanskje vanskelig å begripe at en vakker kvinnekropp (eller mannskropp, for den saks skyld) kan produsere noe så ekkelt? Sikkert. Når man befinner seg på en fest, og ser sminkede og veltrente jenter i tettsittende bluser og bukser, vil man jo helst ikke forestille seg at de sitter på do og promper og driter som en 70 år gammel gubbe med forstoppelse. Men det gjør de. Og avføringen deres lukter neppe bedre enn din.

Selv kommer jeg trolig aldri til å glemme den gangen jeg fikk et akutt behov for å tømme tarmen mens jeg hadde en venninne på besøk. Du kan tro at jeg begynte å svette bare ved tanken på at jeg måtte bombardere dasset, vel vitende om at hun bare befant seg noen få meter unna åstedet. De infernalske lydene var nødt til å nå ørene hennes! Hva faen skulle jeg finne på? Kaste henne på dør?

Det var naturligvis uaktuelt.

Heldigvis var hun en av de jentene som hadde en svakhet for dataspill. Og det var dette som ble redningen min til slutt. Hun forsvant inn i Max Paynes verden, og jeg så mitt snitt til å gå på toalettet for å gjøre mitt fornødne. På tross av at hun var oppslukt av spillet, var jeg overbevist om at hun ville høre styggedommen så fort jeg satte i gang der inne. Det hele utviklet seg derfor til en slags ekstremsport, hvor jeg var nødt til å time bæsjinga med actionsekvensene i spillet. De var såpass bråkete at jeg klarte å fyre av noen ubarmhjertige salver uten å frykte at hun hørte dem.

Du kan banne på at jeg var lettet da jeg etter flere minutters svetting, kunne bevitne hvordan bioavfallet mitt ble tatt av malstrømmen og startet sin reise til kloakkens lovte land.


tirsdag 22. september 2015

Fryktinngytende tenåringer

En av fordelene med å bli eldre må vel sies å kunne være at antallet slåsskamper man havner i er relativt liten. Med mindre man er av den lugubre sorten som har en svakhet for alkohol, og samtidig oppsøker mindre trivelige miljøer i byen. Da er saken en helt annen. På generell basis vil jeg påstå at menn som har bikket tjuefem år heller sjelden trenger å frykte håndgemeng og den slags tull. 

Jeg er vel ikke riv ruskende gal som tror at jeg ser skummel og voksen ut i øynene til selv den villeste tenåring? Og som på grunnlag av dette deduserer at sjansen for at en tenåring vil begi seg på en slåsskamp med meg er særdeles liten? Jeg håper iallfall at dette er tilfelle. Jeg er jo en farlig, snauskallet jævel som kan skilte med flere års livserfaring. Jeg er jo voksen for faen. Du ypper ikke med meg, ditt jævla kvisetryne! Styrt energidrikken din og stikk hjem å ta deg en håndjager, pikkhue. 

Slik resonnerer jeg når ser en og annen tenåringsrebell. Saken er dog en annen når det er snakk om flere tenåringer. Da utgjør de jo en flokk. Og flokker er en uting. Det har historiebøkene flere hjerteskjærende bevis på. 

Vi vet hva ulver er i stand til, gjør vi ikke det? De nøler ikke ett sekund med å slite i stykker en stakkars sau. En gruppe tenåringer med sneip i kjeften, øl i høyrehånda og fandenivoldske ansiktsuttrykk fremstår som minst like truende. Om ikke annet, bærer de en enestående likhet med helveteshunden Kerberos. Mens de driver dank utenfor kjøpesentre og bensinstasjoner utgjør de ikke den store trusselen, men når de "holder møte" på en strekning du tilfeldigvis kommer gående langs en mørk høstkveld, er de plutselig noe helt annet. Da er det ingen andre voksne som kan komme meg til unnsetning. 

Det er dette som er sakens kjerne. Heldigvis inntreffer ovennevnte scenario sjelden, men det har skjedd. Og jeg er bestandig så inni helvetes nervøs. Det føles som at jeg er på vei til frontlinjen, vel vitende om at en eksekusjonspelotong venter på meg der. Kerberos sikler ved tanken på at avvikerbyttet hans er på vei. Et forsvarsløst lite mannebarn som innbiller seg at han er noe. En sjelden gang. Men ikke når en blodtørst tenåringsgjeng venter i horisonten. Faen, kan man ikke få ta seg en liten søndagstur i fred og ro uten at man skal oppleve genuin dødsangst? 

De fleste gangene skjer det som sagt ingenting. Tenåringene gir faen i meg. De behandler meg som luft, noe jeg er umåtelig glad for. Kanskje jeg faktisk fremstår som skummel likevel? Ja, ikke kødd med meg, jævler! Jeg tror saktens jeg hadde klart å få inn noen spark og slag før de ville kastet seg over meg og forvandlet meg til en umiskjennelig blodpøl. 

På tross av dette, blir jeg ikke kvitt følelsen av at noe kan skje. Kanskje neste gjeng jeg treffer har drukket for mye, og vil vise de andre hvem som er alfahannen? Hvilket bedre offer enn en enslig avviker i slutten av tjueårene som går rart, og som har kroppsfasongen til et fugleskremsel? Det kan jo skje. Man aner fred og ingen fare, og så ligger man plutselig på bakken og tar sitt siste åndedrag. Dette på tross av at man har vært snill gutt, og aldri gjort en flue fortred. 

Kanskje de adresserer meg. "Hei, gammer'n...hva faen glor du på?" Det er slike ting jeg innbiller meg, og det er nettopp dette som forårsaker angsten. Hva ville jeg ha svart? Trolig ville jeg stotret fram ett "Ingenting", og bedt til de høyere makter om at jeg fikk fortsette ferden min. Men enn hvis de ikke hadde godtatt svaret mitt? Enn hvis de hadde fått blod på tann, og satt seg fore å kødde med meg. Hjelp meg. 

Det har skjedd at tenåringer har kommet løpende etter meg, eller oppsøkt meg på parkeringsplasser. Jeg har hatt hjertet i halsen hver gang. Heldigvis har dette bestandig skjedd på dagtid. Spørsmålet har bestandig vært det samme: "Kan du kjøpe sigaretter/øl til meg, kis?" Og jeg har utrolig nok klart å stotre fram et "Nei", og gått videre. Veldig nervøs, så klart, men likevel har apostlenes hester fungert og ikke kollapset helt. Likevel klarer jeg altså ikke la være å tenke på hvordan situasjonen hadde utviklet seg hvis dette skjedde om kvelden...og hvis jeg ble konfrontert av en helg gjeng. Hadde de latt meg slippe unna så billig? 

Sånn er situasjonen, altså. Jeg er tjueåtte år, men er redd for tenåringer som enda ikke er ferdig med puberteten, og som sannsynligvis må få mor og far til å vaske klærne sine. Det er faen meg det glade vanvidd.